Stray Vyrje

06.01.10

Det finnes intet åndsverk

Artikkelen er skrevet av advokat Magnus Stray Vyrje

Det pågår i dag en heftig debatt om opphavsrett til åndsverk. Plagiat, litterært tyveri og forskningsjuks er begreper som går igjen i media. Debatten synes å forutsette at åndsverket eksisterer. Men gjør det egentlig det?

Opphavsrett er navnet på den enerett som åndsverkloven gir opphavsmenn til kunst, litteratur og musikk. Hovedregelen følger av åvl. § 1 første ledd: "Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket." Så lenge man uttrykker det slik, er åndsverket opphavsrettens gjenstand.

Åndsverket eksisterer imidlertid ikke på noen annen måte enn slik det kommer til uttrykk, f.eks. i et maleri. Men det er ikke maleriet som er åndsverket. Loven bygger nemlig på et viktig skille mellom manifestasjon og verk, hvilket bl.a. gir seg utslag i at overdragelse av eksemplar ikke medfører overdragelse av opphavsrett til eksemplarets kunstneriske uttrykk, og vise versa.

Fordi åndsverket er et abstrakt, består opphavsretten på kunstnerens hånd etter at eksemplaret blir solgt eller går til grunne. På samme måte omfatter kunstnerens opphavsrett varianter som er nye og ukjente, dette så lenge variantene anses å være identitetsmessig like.

Spørsmålet blir så hvorledes man nærmere skal beskrive opphavsrettens objekt. På hvilken måte eksisterer det egentlig som gjenstand? Eller, dersom vi i stedet retter oppmerksomheten mot dets identitet, hvor langt rekker beskyttelsen?

Hvis vi tar utgangspunkt i litteratur, følger det i dag direkte av loven at forfatteren kan motsette seg oversettelser. Årsaken er at lovgiveren anser litterære oversettelser for å være identitetsmessig like sine forelegg. Men hva med gjendiktninger? Er også disse identitetsmessig like? Hvis ikke, hvorfor ikke? Hva er det som skiller oversettelsen fra gjendiktningen?

Opphavsrettens gjenstandsspørsmål er ikke enkle. Som innen for kunsten, har det vært lansert forskjellige forklaringsmodeller. Noen valgte f.eks. å se åndsverket som en immateriell gjenstand, hvilket er problematisk så lenge det bare er det værende som er. Andre fokuserte i stedet på opplevelsen, opphavsmannens eller allmennhetens.

Men forfattere og kunstnere kan ikke råde over sin opplevelser. Opplevelse er noe man får ved å erfare deres verk. Åndsverket er det som forårsaker opplevelsen, dvs. det opplevelsesgivende.

Etter krigen ble det derfor tatt til orde for at opphavsretten ikke har noen gjenstand, men at åndsverket i stedet eksisterer på sin helt egen måte. Koktvedgaard anså det mest hensiktsmessig å se opphavsretten som en konkurransebeskyttelse basert på strukturbaserte sammenligningsregler. Iflg. Karnell er åndsverket relativt i den forstand at dets identitetsmessige utstrekning varierer i ulike sammenhenger. Åndsverket er i så fall ikke annet enn det knippe relevante egenskaper som den foreliggende kopi har felles med det foreliggende forelegg.

Utviklingen har således gått i retning av å fokusere verkets identitet på bekostning av hvorledes det eksisterer. Loven uttrykker det likevel fortsatt slik at åndsverket er opphavsrettens gjenstand.

For nærmere å illustrere hva slags gjenstander som beskyttes av opphavsrett, oppstiller loven i § 1 andre ledd følgende definisjon: Med åndsverk forstås i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform. Deretter følger en eksemplifisering i 13 punkter.

Identitetsspørsmålet reguleres i åvl. § 2, her med uttalelse om at opphavsmannen også råder over verket i endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. Motsatt følger det av åvl. § 4 at han ikke kan motsette seg at andre benytter det på slik måte at det oppstår nye og selvstendige verk.

Loven inneholder imidlertid ikke noen nærmere regulering hvorledes man skal trekke grensen mellom bearbeidelser og nye verk. Som når det gjelder spørsmålet om hvorledes åndsverket eksisterer, overlates vurderingen til rettspraksis og teori.

Store deler av rettspraksis har imidlertid vist seg å være forfeilet. Når verken advokater eller dommere forstår opphavsrett, blir resultatet deretter. Teorien har på sin side vært preget av kompleksitet. Den nordiske gjenstandsdebatten utviklet seg etter krigen til å bli så vidt vanskelig at den kjørte seg fast.

Det område som opphavsretten regulerer, litteraturen og kunsten, har samtidig vært i utvikling. Kanskje spesielt har vurderingen av hva som er kunst, blitt endret. Avstanden mellom den kunstneriske og opphavsrettslige vurdering har følgelig tiltatt. Mens man innenfor kunsten åpner for at alt kan være kunst, holder opphavsretten fortsatt fast på sine lovbestemte krav.

Åndsverket er nemlig etter sin art litterært eller kunstnerisk. I tillegg er det skapt, hvilket betyr preget av praktisk skapende innsats, og verk av ånd, hvilket ekskluderer det rutine- og håndverksmessige. Kunst er derfor ikke nødvendigvis åndsverk og vise versa. Som eksempel på kunst som ikke er åndsverk, nevnes Duchamps urinal. Som eksempel på åndsverk som verken er kunst eller litteratur, nevnes datamaskinprogrammer. 

Heller ikke identitetsvurderingen er den samme. Opphavsrettsbeskyttelsen begrenser seg f.eks. ikke til verkets konkrete uttrykk, men tar bare utgangspunkt i dette. Åndsverket er således – til forskjell fra utøvende kunstneres prestasjoner – multippelt. Identiteten omfatter også gjengivelse av verket i bearbeidet og endret form.

Formodentlig er det derfor mest hensiktsmessig å se opphavsretten som en konkurransebeskyttelse som må praktiseres konkret, slik at åndsverket er fellesbetegnelsen på alle de relevante egenskaper som den foreliggende kopi har felles med det foreliggende forelegg. Eller, hvor det ikke er spørsmål om noen slik etterligning, som tilfredsstiller åndsverklovens krav.