Stray Vyrje

06.02.10

Intellectual capital law

Advokat Magnus Stray Vyrje 

Etter at knowledge management konsulentene forstod at man ved verdsettelsen av kunnskapsbaserte virksomheter må hensynta intellektuell kapital, har norske bedriftsledere vist forbausende liten evne til å benytte seg av de juridiske muligheter som foreligger for å sikre selskapets human-, struktur- og kundekapital.

Forklaringen er nok at man ikke vet hvorledes dette skal gjøres. De fleste advokater er i dag uten kunnskap om praktisk immaterialrett (IPR). De fleste due diligence-rapporter er tynne når det kommer til immaterielle rettigheter.

Fokuseringen av intellectual capital law er i beste fall fragmentarisk. Man kobler på en patent- eller varemerkejurist hvor så anses tvingende nødvendig, men ellers lar man denne svært viktige delen av selskapets verdisikring ligge. Hvorfor er det slik?

Det finnes flere måter å identifisere, måle og sikre intellektuell kapital på. Og med dette siktes det ikke bare til den mer begrensede del av strukturkapitalen som faller inn under design-, patent-, varemerke- og åndsverkloven, kapital som kan være viktig nok. Immaterialretten åpner nemlig mulighet for å etablere et  mer omfattende vern via avtaler.

Ved å fokusere på rettsposisjoner kan ledelsen bygge opp et dokumentert og utvidet vern for selskapets immaterielle verdier, hvilket om ikke annet er viktig ved fusjoner og salg. For det som da skjer, er at kjøperen – etter å ha fått aksept for sitt bud – begynner en nærmest inkvisitorisk prosess. Ved hjelp av innleid ekspertise endevendes objektet, utelukkende for å få redusert kjøpesummen.

Avgjørende er derfor at selgeren tilstrekkelig tid i forveien gjennomfører defensiv IPR due diligence. Skal eierne få uttelling for selskapets reelle verdi, nytter det ikke å brande balansen. Man må også identifisere den viktige del av verdiene som ikke fremgår av balansen.

Stikkord er f.eks. design, patenter, varemerker og åndsverk. I hvilken grad er selskapet eier av slike posisjoner? Hvordan kan de identifieseres og hvor sterke er de i markedet?

Hva med den viktige erfaring og kompetanse som ligger hos selskapets ansatte? Hva med alle de strukturer som binder virksomheten sammen og definerer dens forretningsområde samt relasjonen til kunder og samarbeidspartnere? Har man foretatt den nødvendige klassifisering, slik at man oppnår hensiktsmessig avskrivning?

Grensen mellom goodwill og immaterielle eiendeler kan være vanskelig. Det samme gjelder grensen mellom eiendeler som er tidsbegrensede og varige.

Skal man sikre design, patenter, varemerker og åndsverk, må man ikke bare fokusere på objekt, men også på identitet og utstrekning. Hvor sterke er egentlig posisjonene? Hva kan gjøres for å stryke dem ytterligere? Hva med varigheten? Kan den forlenges? Hvordan?

Skal man sikre humankapitalen, må selskapets nøkkelmedarbeidere ansettes slik at de kan omdisponeres, sies opp, hindres i å starte konkurrerende virksomhet eller ta ansettelse hos konkurrenter. Hvor mange prioriterer dette? Stikkord er her direktørkontrakt og konkurranseforbud. Også dette inngår i utvidet IPR.

Samtidig må strukturkapitalen sikres via instrukser og rutiner. Vedtekter og aksjonæravtaler må gjennomgås jevnlig. Det samme må leverandør- og kundevilkår m.v. Ofte har ikke virksomheten større verdi enn sin neddiskonterte kontraktsportefølje. Hvilken oversikt har man over denne? Hvor godt sitter den og for hvor lenge? Hvilke kontrakter kan inntektsføres og hvilke kan ikke? Kan porteføljen selges?

Ledelsen må også sikre forholdet til kunder og samarbeidspartnere, f.eks. ved løpende å ajourføre partner-, ramme- og samarbeidsavtaler. Sensitiv informasjon må vernes som know how eller bedriftshemmelighet. Åpner virksomheten seg for andre, må konfidensialitetserklæringer inngås.

I det hele må fokus rettes mot selskapets immaterielle rettsposisjoner -alle de verdier som ikke kan sanses, men som likevel er i virksomheten og skaper grunnlag for fremtidig inntjening. Posisjonene må identifiseres, sikres, videreutvikles og i den grad det vurderes hensiktsmessig aktiveres. 

De nødvendige verktøy har lenge vært å finne i praktisk og offentsiv immaterialrett.